Jødene forfalsket Hadith. Tro det eller ei.

Forskjønner eller forfalsker  Shahid  Mahmod Kahloon i Nor Moske fortellingen om profeten Muhammed og visse av hans (ill)gjerninger?

Ja, det er litt av et spørsmål.  Kahloon skjønnmaler i hvert fall ikke den fremstilling som Halvor Tjønn gir av profeten i sin bok om Muhammeds liv. (Jeg forutsetter at eventuelle lesere selv har kunnskaper om Muhammeds forhold til jødene og de begivenhetene som det refereres til her). Kahloon beskylder også jødiske konvertitter for (uriktig) å tegne Muhammed i et uheldig lys!

(Vi viser til kronikk av 16. april d a i Klassekampen).

Tjønn bygger på kilder innsamlet og systematisert av muslimer selv, så man skulle tro at det var hold i dem og at de dermed stemmer i hvert fall mer eller mindre med fakta og derfor presenterer et noenlunde sannferdig bilde av Muhammed. Kildene gir i sum – etter vår mening - et ganske realistisk bilde av profeten og vi får presentert et grunnlag som gjør det mulig å få tak i personen Muhammed som type, eller som karikaktur, om man vil. Skrifter og muntlige kilder kan imidlertid aldri gi et ”fotografisk riktig” bilde av verken profeten selv eller begivenhetene og omstendighetene og forholdene rundt. Det er da også forbudt i islam å gjengi bilder av profetens ansikt. Det kan tolkes dithen at det ikke er Muhammed slik ha så ut ”i virkeligheten” som skal ”telle” for muslimer og gi et trygt trosfundament, det må være selve innholdet i og av Muhammed man skal bygge på, man må derfor holde seg til skriftene, dvs. gjengivelse av hva han sa og gjorde, dvs hadith og sunna, pluss Koranen. Alt dette med så lite rom for ulike fortolkninger som mulig, dette for øvrig i motsetning til i kristendommen hvor man har  utviklet et mer åpent forhold til fortolkning av sine skrifter generelt.

Muslimer som denne Kahlonn – som for øvrig er amadiyha-muslim – er tydeligvis ikke fornøyd med (alle) disse skriftene, spesielt ikke de som fremstiller Muhammed i et uheldig lys, sett i lys av  moderne ømfindtlihet og irrasjonelle skrekk for det skrekkelige. Det er formelig blitt umoralsk på noen måte bare dette å forholde seg til fakta, i dette tilfelle profetens umoralske handlinger! Til og med dette blir nå tolket som en fornærmelse i seg selv mot muslimer og islam.

Hva gjør en muslim når det går opp for ham – ved å måtte forholde seg til generelt godtatte faktabeskrivelser av Muhammed – at disse biografiene faktisk beskriver en u-menneskelig og umoralsk mann?

Jo, man legger skyld på jødene.

Kahloon skriver: ”At han (Tjønn) utelukkende bruker jødiske konvertitter (til islam!) som kilder i hendelser som tar for seg Profetens forhold til Medinas jøder”.

Det utrolig er da - for Kahloon - at fortellingen om massakren da må være feil!

Videre:

”… problemet forsterkes av fraværet av referanser i jødisk historie til denne påståtte massakren (av jøder i Medina). Dette til tross for at det i følge Encyclopedia bodde flere tusen jøder i Medina etter den denne påståtte hendelsen.”

Jødene selv bekrefter med andre ord at de konverterte jødene under Muhammed forfalsket historien om muslimenes massakre på jøder i Medina. Det påpekes her at de tidligste islamske forskerne var meget kritiske til de tre kildene Tjønn bruker …

 

I tillegg:

Primærkilden Ibn Ishag (som altså var konvertert jøde) manglet historisk verifikasjon av hendelser som f eks massakreringen av jøder i Banu Quraiza.

Hva skal vi nå tro? Trøste og hjelpe oss alle. Vi kan tydeligvis nå glemme all sannhet, bare profeten fremstilles i det mest tenkelig gode og fordelaktige lys. Det skal ikke finnes tvil om at Muhammed var det beste mennesket som har levd og han er det høyeste forbilde for oss alle, kvinner så vel som menn.

 Obs:

En merkelig, men kanskje forståelig psykologi bak argumentasjonen til Kahloon: Ved å forskjønne Muhammed forsterker man samtidig inntrykket av amadihyanens egen profet – som avløser Muhammed  som mer hellig - , som nærmerestående  Allah og derfor verdt større ”forgudning”.

Smart misjoneringforsøk, med andre ord!

Fascistoidenes diktatur nærmer seg ...

Vi har tidligere anmeldt et intervju av StianBromark med Mattias Gardell i Dagsavisen for ikke lenge siden. Her skal vi ta for oss et annet intervju – eller stykke - med den samme mann i Dagbladet av Inger Merete Hobbelstad den 13. april 20011 pluss et kronikklignende ”stykke” av Andreas Skartveit (tidl forlagssjef) i Dagbladet 21. april.

Det er sørgelig lesing, sørgelige holdninger og svart sneversyn som nå kommer ut av og råder og romsterer i og oser av disse ”stykkene”, som ikke er noe annet enn puerile forsøk på å forevige den bare så altfor utbredte kollektive sentimentale selvsutring blant den såkalte rådende eliten, - en selvsutring som først og fremst rettes mot antatte og mulige mørkemannskrefter i samfunnet utenfor denne lille og snevre korrekte elite selv, mørkekrefter som ikke skiller seg fra ren ondskap, og som hektes på ”oss” og ikke ”dem” og som det skal være så mye av på bunnen i oss ”vanlige” på bunnen, vi som ikke tilhører eliten og de politisk korrekt oikofobe og islamo-servile.  (Oikofobi er en kreasjon av Scruton og betyr irrasjonell eller sykelig frykt eller angst for det eller de (oss) egne. Jeg kaller dem fasistoidene).

Ingen har større fobi enn disse menneskene, de lever og ånder nå på å forsøke å bli populære ved å frykte demoniske krefter i befolkningen som de selv må dikte opp, for at de skal kunne føle seg vel og for at de skal kunne fortsette i sine drømmeland hvor egenfortreffeligheten og deres narcissisme oppfattes av dem selv nå (ubevisst som følge av svak selvrefleksjon)  som  alle tings mål og mening. 

Gardell: Islamofobi handler ikke om islam og kan ikke korrigeres av islam. (Det er mao ord OSS det er noe grunnleggende ondskapsfullt sykt og galt med!Som om vi ikke visste det fra før?).

Mange er fanget av forestillingen om at det fins et kollektiv som undertrykker kvinner og hater frihet.

(VÅR feil igjen, altså, - snakker Gardell mot bedrevitende?)

Det fins bestemte påstander om hvordan muslimer er, og de reproduseres hele tida. (Som om Gardell skulle fritas for denne blunderen! Han har ikke fått med seg at islamkritikk ikke gjelder muslimer, men islam proper, og at Han selv reproduserer essensielle bilder av islam og muslimersom han forsøker å tre ned i halsen på noen og enhver av OSS!!).

ET stort flertall svensker tror at muslimer er en trussel mot demokratiet. ( Gardell synes å mene det motsatte, altså at muslimene ikke representere en slik trussel, men begrunner det aldri, han bare synser, tror og håper (for å sverte OSS) og later ikke til å ha skjønt hva islam er og innebærer på et dypere og avgjørende plan. Gardell er en blære …).

Muslimer fremstilles som de onde … ( ha, ha, men det skal bli verre …).

Vi mistet kommunistene som fiendebilde og trengte et nytt … (For en generaliserende psykologisering – og intet annet. Hva sier Koranen om de vantro, dvs. OSS, inkludert Gardell selv? Gardell våger ikke å si noe om (og heller ingenting om hvordan) Koranen mmm preger muslimske tanker, preferanser, holdninger og konkrete – og ofte voldelige – troshandlinger. Han burde ha oppsøkt psykiater Wafa Sultan for en verbal omgang).(Se for øvrig vår posting om Sultan under etiketten ”bøker”.)

Vi sorterer mennesker … ( Som om ikke Allah og profeten nettopp gjør det, og det til og med evig guddommelig og urokkelig autoritet, en autoritet som ikke minst muslimene selv må lide under? Vil Gardell at de skal måtte fortsette med dette til evig tid?).

2/3 av konfliktene finner sted innenfor samme religion og kristne er de som kriger mest. (Den judeokristne sivilisasjon erklæres her for mer krigersk enn islam, dette til tross for at det ikke finnes noen guddommelig hjemmel for aktiv misjonerende krigføring innen denne VÅR  sivilisasjon, mens det faktisk foreligger en slik hjemmel for den innenfor islam, men dette nevnes jo selvfølgelig ikke av Gardell, - hvorfor det, mon tro?).

Når det er snakk om sharia i Sverige, skapes det et bilde av at det er et system av uforanderlige lover som tilsier at kvinner skal steines. Det er vanskelig å nå frem for dem som sier at det ikke er slik, mens de som sier at slik er islam får stor gjennomslagskraft. (Dette er latterlig og umodent: Kvinner skal ikke steines i land hvor islam ikke har hegmoniet, dette ifølge islam selv, en lov som i seg selv ikke er foranderlig,  og dette burde Gardell trekke frem i stedet for å velge forsøk på massemanipulering og ja, taqiah (?,, - den islamske løgnen. Gardell er blitt mer muslim enn han selv vil like å bli mistenkt for å være. Det er vår påstand).

Noe av det samme handlings- og (selvdestruktive) tankemønster fremkommer i Skarteins ”stykke”:

Vi har hatt ei politisk, økonomisk og militær utvikling, der VI, Vesten, har lagt verda under oss og dominert henne … vi kravde eksklusivitet for vår eigen Gud … litt etter litt går det opp for oss at det å hevde at våre verdiar er universelle, er ein usann påstand om faktum.

(Skarstein fremstiller seg selv her som den ene guddommelige garant for at universelle verdier er sanne, men bare hans egne ”universelle” verdier, som han ikke gjør greie for hvor han har fra. Alle andre verdier er tvilsomme og falske. Skarsteins selvguddommeliggjøring er med dette total og – i egen øyne - fullkommen, absolutt og ufravikelig. Her settes relativisme og subjektivisme opp som absolutter: Skarstein absolutterer seg selv ved å gi seg selv absolutt avlat, evig absolvering (en kristen term som forresten betegnende nok betyr syndsforlatelse!).

Det er jo ikke til å tro, står verden til neste påske? Dette er ufrivillig selvavsløring, en blødme han ikke skjønner han har begått og  uten sjanse for at dette ”selvet” selv evner å se det. Med dette har Skarstein gjort seg til en av de største klovner i kongeriket Norge. Han ser ikke at han nettopp har gjort seg til Norges høyeste åndelige dverg (sammen med Gardell og deres like, og de er det alfor mange av for tiden).

Striden med islamistane siste tiåra har stort sett handla om vår rett til å håne dei og det dei trur på.

Kor sentral er retten til å håne i VÅRT verdimønster? Vi gjer oss maktlause når fundamentalistiske, galne vestlege kristenpøblar spring omkring med fyrstikker i det kruttlageret vi nå har rundt OSS …

Det er ikkje sikkert at VI er tjent med å la viktige spørsmål bli behandla av karikaturteiknarar og amerikanske utmarkspastorarar …

(Her indikerer Skarstein at VI – som nordmenn og islamkritikere – snart bør tas på med litt andre hanske enn silkehansker, slik vi er tatt på hittil, av slike som han selv. Det er som om Skarstein roper på diktatur, et diktatur med han selv  (eller hans egne kloninger)  - som universell hersker, en hersker som skal herske med universelle verdier som han selv har skapt og som alle skal følge, (spesielt verdier og rettigheter som ikke utspringer av den judeokristne siviisasjon, må vi tro).

Men vil Skarstein selv kunne underlegge seg de såkalt universelle islamske menneskerettigheten som er nedfelt i Kairos-dokumentet og som er en menneske-erklæring som ikke fraviker en tomme fra Sharia og som muslimer worldwide er forpliktet på som muslimer?

Og hvis ikke – hvorfor ikke? Hvis ikke må nemlig Skarstein sørge for at muslimene underlegger seg hans egne utformede og tenkte universelle menneskeskerettigheter.

Han kan da like godt begynne på den store militæropprustning han i fremtiden må sette sin lit til, skal han få muslimene til å underlegge seg. Han vil da imidlertid ironisk nok måtte gjøre akkurat som VI islamkritkere, nemlig å bli mer VI, ikke mindre).

Ja, så dum kan man være. Det er tyedelig at eliten er i beit og botemidlet er: Diktatur over islamkritikere. Ikke dialog med islamkritikere.

Slik snakker og tenker de autoritære sinn. Vi kjenner dem på gangen.

Islamkritikere skal ikke bare essensialiseres. De skal ringes inn og bringes til taushet så raskt og effektivt som mulig.

Vi spør: Hva hvis en professor i religionshistorie i dagens Norge hadde skrevet en bok med tittlen:

Med Kristus i våre hjerter ....

Vi tror det ville ha avfødt et skrik i avsky og gru fra disse fascistoidene. Professoren ville ha blitt kalt imperialist, fascist og rasist og det som verre er. Men at Gardell navngir en bok av seg: Med bin Laden i våran hjærtan - avføder bare godord og "håp" for fremtiden i visse farlige kretser ...

Islamoserviliteten lyser av selvsikker fremtidstro. Det skal være sikkert.

Bevare oss vel fra dem.

Gjenerobringen av Spania ...

Historieklubbens hovedbok for måneden er Historien om Spania av den kjente og kjære ”historie-evangelist” Herman Lindqvist, best kjent for sine bøker og sin tv-serie om ”Hisitorien om Sverige”.

Lindqvist har fått millioner av mennesker til å bli mer interessert i og verdsette historie. Han er en fortellingens mester, han gjør historien interessant og derfor også mer ”sann”, i hvert fall nær oss, på en like underlig som sprudlende måte.

Boken hans om Spania er imidlertid alt annet enn sann, den er tvert imot noe jeg vil kalle en enste ”stor og lang løgn”, enda så godt skrevet – og oversatt – den er. For å si det på en annen måte: Boken sett ut fra dagens forhold – med islam på trappene og vel så det, langt inn i Europa – er det: En løgn, - og hvorfor? Jo, fordi den ikke forteller hele historien, bare overflaten av den og dette attpåtil en selektert overflate som ikke tjener til annet enn å belyse at Andalusia må ha vært en himmel på jord for kristne under det islamske åk, så lenge det varte, om lag 800 år!.

Men så skrev da også Lindquist boken for lenge siden, dvs. rundt 1990, dvs lenge før 9.11, 2001, - lenge før det gikk opp for (noen modige og forutseende mennesker i ) Europa og Vesten hva islam egentlig er, står for og innebærer og vil komme til å innebære for all fremtid for nettopp Vesten og Europa.

Et lite eksempel på hvor fantastisk idyllen må ha vært:

”I tumultene og bråket under stromangrepet oppdager Almansor (en ”nobel” muslimsk hersker, altså”, plutsetlig en gammel munk som lå helt uberørt ved Jakobs relikvieskrin. Den fryktede muslimen gikk bort til munken og spurte:

-Hva gjør du her? Hvem er du?

-Jeg er den hellige Jakobs tjener, og jeg leser mine bønner, svarte munken uberørt og fortsatte å mumle frem bønnene sine.

-Fortsett å be, ingen skal forstyrre deg, sa Almansor og plasserte ut vakter rundt munken for å beskytte ham.”

Hvilken fantastisk toleranse som her utvises! Hvilket hjertelag og forstand! Muslimene er ”de beste folka” (Nesten som tatt ut av Koranen 3. 110). Selvfølgelig er Lindquist nøye med å fremstille kristendommens rolle  i det minst mulig fordelaktige lys.

Ikke sant?

Hva så med spanjolene? Bare for å ta en negativ beskrivelse blant mange:

”Kampen om makten og rikdommene på den iberiske halvøy var lenge harde mellom Castilla (Madrid) og Aragon … Den store gullalder for Catalonia var på 1200- tallet … de erobret Malorca, Valencia og Sicilia … De førte krig mot araberne … de skaffet seg markeder med harde midler … Alle som gjorde motstand ble hensynsløst feid unna”.

Ikke et ord om de kristne martyrene, som etter hvert virkelig fikk fart på motstanden mot islam, de som så og forsto, og gjorde noe med ”det”..

Vi kan (nesten) godt forstå hvorfor Lindqvist skrev som han gjorde så langt tilbake som i 1990. Ingen forsto vel da hvilken sprengkraft som virkelig ligger i islam. Den muslimske verden representerte ingen fare, snarere tvert imot: Islam og muslimer ble sett på en berikelse og noe vi kunne lære – nettopp – toleranse og medmenneskelighet av. (!). Dessuten er det liten grunn til å tvile på at forlag, kulturarbeidere, politikere og prester i lang tid nå har lukrert svært og tungt på å holde ved like forestillinger om europeeres og vesterlendigers (påståtte) nærmest iboende og medfødte anlegg for ondskap og imperialisme, hvilket ”selvfølgelig” må bekjempes nå med nær sagt alle midler, av de politisk korrekte (for å bruke en utslitt betegnelse).

Det vi imidlertid ikke kan forstå er hvorfor Schibsted nå (via Historieklubben) velger å tilby boken på markedet, bortsett fra det faktum at Lindqvist selger, uansett. Kanskje opptil 100 000 nordmenn vil nå kjøpe boken? I så fall vil boken få en ikke helt ubetydelig innflytelse på lesernes forståelse av hva islam betød for utvikingen i Spania de siste 1000 årene. De fleste vil sitte igjen med at islam var og vil forbli et gode for Spania og spanjolene og islam da også vil være det for oss den dag i dag og i fremtiden.

 Islam vil fremstå som mindre farlig enn den er og hensikten bak utgivelsen kan ene og alene være at man forsøker å roe ned gemyttene og redusere den pågående slamkritikk her i landet. (Alt for korrekthetens skyld!) Befolkningen skal opplæres til grenseløs toleranse nettopp overfor islam, og – på den annen side: Virke som et varsko for og en pekefinger mot alle som forsøker å danne seg et reelt bilde av hva islam er og som sådan vil komme til å bety for oss selv nå fremover.

På denne måten vil utgivelsen av Spania bare forsterke den anti-empati for kristendommen og Vesten som allerede foreligger i (store segmenter av) den kollektive psyke, en psyke som er formet ut fra sosialismens og ateismens selvhat og innebygde hat mot Vesten og for den judeokristne tradisjon og kultur i sin almidelighet.  

Det er sørgelig. Dypt sørgelig.

Derfor et lite supplement til historien:

”The Muslim rule came to an end on January 2, 1492, when Granada, the last Muslim stronghold, capitulated to the Roman Catholic kings. But even after the victories of the "Reconquista" ("reconquest"), a demographical problem continued to play a part in 16th and 17th century Spanish politics. The birthrate among Muslims ("Moriskos") was much higher than among Christians ("Cristianos"). In the Kingdom of Valencia, for example, the Muslim population saw an increase of about 70 percent between 1563-1609. The Catholic Spanish rulers decided to expel large numbers of Muslims many of whom settled in Northern Africa.³
There is now a widespread feeling among Muslims that the territories they lost during the Spanish "Reconquista" still belong to them. That they have a right to return and establish their rule there. This is based on the Islamic idea that terrorities such as "Palestine" and Southern Spain which were once occupied by Muslims must remain under Muslim domination forever. This also applies to individuals: once a Muslim, always a Muslim. The Koran says that "apostates" must be killed. In Muslim lands Christians are not allowed to make any converts among Muslims whereas Muslim missionary activities are not restricted at all.
There are two ways to achieve the goal of re-conquering lost territories: by holy war ("jihad") or by massive emigration to the areas from where Muslims were once evicted. … ”
Mange muslimer vil altså gjenerobre Spania. Historiklubben og Schibsted ser ut til å være helt likegyldig overfor dette faktum.
http://www.militantislammonitor.org/article/id/3558

In spe: Islamofilt fascistoide sosialister - bin Laden i våre hjerter ...

I 1995 kom religionsprofessor ved Uppsala med boken: ”Bin Laden i våra hjartan”.

Bare lukt på tittelen? (Nå er Gardell kommet med boken: Islamofobi).

Ja, for det lukter av den. Av hvilken farge skal jeg ikke si noe om. (Jeg leste boken da den kom ut og tenke: Går det virkelig an å være så naiv?) Men Gardell puster tungt og han puster brunt, det vil si: Han ser brunt overalt hvor det forekommer islamkritikk. Han mener at islamofobi ikke handler om islam og muslimer, men om summen av de kollektive forestillinger som finnes om islam og muslimer. Han mener islamofobien nå er slik som jødehatet var på 1930-tallet i Europa, like før jødeutryddelsen. De islamofobe tror virkelig at muslimene er en trussel mot demokratiet, mot likestilling og menneskeretter.

Men slik er det ikke, ifølge Gardell og Stian Bromark som anmelder Gardells bok i Dagsavisen lørdag 16. april 2011.04.17 Det er nemlig ikke slik at muslimer IKKE er imot demokrati. Det er ikke slik at islam i seg selv stenger for demokrati. Islam må da essensielt være for demokrati og menneskerettigheter, likestilling og mot drap på apostater og homofile. Men er islam – som religion - det? Er muslimer – som mennesker - det?

Selvfølgelig ikke. Det strider mot all erfaring og all kunnskap man kan skaffe seg om islam og all selvinnsikt man har å hevde det som Bromark og Gardell hevder. Man kan spørre seg hvorfor de legger seg så til de grader på kollisjonkurs med virkeligheten. Man kan spørre seg hvem de vil i buksa på nå? For intensjonen og drivkraften bak det de sier kan ikke være en annen enn å håpe på å kunne høste et eller annet høyst pragmatisk og opportunt privat objekt, på virkelighetens og redelighetens alter. De må ha andre motiver enn å få frem sannheten. De må  ha helt andre målsettinger enn å beholde og videreutvikle demokratiet, sikre likestillingen og kjempe for menneskerettighetene.

Lenger i selvforakt for Vesten (og dermed også for den judeokristne kultur) har vi altså ikke kommet i 2011, skal vi tro på dette vrøvlet, denne omvendte fobi, denne livsløgn som her blir servert, en livsløgn som ikke kan betraktes på noen annen måte enn som servil korrekthet overfor det man innbiller seg er selve den rasjonelle andel av befolkningen, som ikke er noe annet enn en konstruksjon fra disses side - de som antas altså ikke å være islamofobe, og som da forstår bedre og er  ”brightere” enn andre. De skjønner ikke folk ikke har islamofobi, men reell frykt for fremtiden og at denne frykt er rasjonelt – ikke sykelig  eller nevøst – begrunnet.

Gardell spør: Bare lukke øynene og se hva slag bilder som dukker opp når jeg sier ordet ”muslim”.

Gardell tror da at folk får frem bilder med skjeggete norske menn, terrorister, skrikende ungdom fra Midtøsten.

Ja, tro det eller ei: Det er slik en professor i religion av i dag tror ”vi dumme” . Nemlig at folk er dumme. At vi ikke kan tenke selv og at vi altså i bunn og grunn er fascister alle som en, som kan få slike bilder av muslimer og islam på netthinnen, bare vi lukker øynene. Dette er nedlatende, sier jeg. Og svært arrogant. Det er like før Gardell forteller oss at vi må bli nye mennesker, en helt ny mennesketype, en type som han selv er, en idealtype. Kall ham gjerne islamofil. Det er like før han søker ansettelse i religionspolitiet, i sedelighetsavdelingen.

Bomark spør: Hvordan har det seg at vi produserer forestillinger om muslimer, til tross for at de savner empirisk grunnlag?

Lukt på spørsmålet, sier jeg. Hva lukter det? Brunt? Tja, hvorfor ikke. Det lurer jo en fascist i oss alle, skal vi tro disse herrer, så hvem er mest fascist i landet her?

Gardell svarer: Muslimer står ikke bak de fleste terroraksjoner i verden, 800 millioner muslimer utenfor Vesten bor i demokratier og mellom 85 til  90 % av mennesker med muslimsk bakgrunn vil ha demokrati, menneskerettigheter og likestilling.

Vi kan med andre ord slappe av – og snart er kaffe’n klar. Alt er idyll. Muslimene blir som oss. Deres barnebarn  kommer til å ta godt vare på oss på aldershjemmet. Vi har stelt oss godt med denne innvandringen. Islam betyr ikke bare fred, islam betyr trygghet for alderdommen, rimelig trygghet.  

For en god investering har vi ikke har gjort? Hvorfor bekymre seg? Hvorfor all denne fobien?

Ja, vi har virkelig gjort det. Vi har ikke bare klart å sikre oss en god og trygg fremtid, vi har i tillegg sikret oss at islam tjener oss i all fremtid. Vi har klar å overbevise muslimene om at islam er til for oss, ikke for muslimer. Vi skal ifølge Bromark og Gardell tro – slik det ligger implisitt i deres holdninger og drømmer – at seieren er vunnet og at islam kommer til å bøye seg. Vi har vunnet enn stor seier. Eller? Har egentlig islam behov for å forandre eller fornye seg? Ja, man kan jammen spørre.

Men vent litt? Hvem er så fienden? Jo, blant annet Berhard Lewis og Samuel P. Huntington. Disse hyser farlige holdninger, kontraproduktive hensikter. Begge er farlige personer med farlige agendaer, agendaer som kan stikke kjepper i hjulene for Bromarks og Gardells lyse fremtidsutsikter, deres egne barnslige og utopiske drømmerier. Lewis og Huntingtons tanker er akademiske tanker – og kun det – mener Gardell ,  og det farlige med disse er nå at de har krøpet inn i visse lærebøker i skoleverket, hvor de kan påvirke elver til å tro at muslimer er fanget i en helt annen form for rasjonalitet enn vår,

Og DET er farlig det, skal vi tro Bromark og Gardell. Vi blir hjernevasket til å tro at en muslim forblir en muslim, selv om han ikke tror på Gud. Derfor får vi slike merkelige begreper som ”sekulær muslim” sier Gardell.  

Pust inn og pust ut. Jeg orker ikke mer. Både intervjuer og intervjuet er for dumme til å bruke for mye tid på. Men som illustrasjon på hvilket idioti som nå rir disse såkalte intellektuelle, er intervjuet godt, ja, nesten for godt til å være sant. Det er like før de begge fremstår som det de er: Islamofilt fascistoide og servilt korrekte judeokristofobe håndlangere for ”profeten” Muhammed og alt han står for, pluss for Marx som var en rendyrket jødeforakter, for ikke å si jødehater.  

Verden opp ned - Mellanie Phillips: Modig.

Mellanie Phillips siste bok, The World Turned Upside Down, er selvsagt en bok man bør lese, før det går opp for en at det kan være for sent å snu kloden på riktig plass igjen og før islam legger hele kloden i grus heller enn å akseptere at jødene er kommet for å bli i Israel. Og at staten Israel er en legitim stat med rett til eksistens for all fremtid, så lenge denne varer. Og at den først og fremt tilhører det jødiske folk, både historisk sett og folkerettslig sett, en gang for alle.

Phillips er en agnostisk jøde, men likevel ”a traditionally minded jew”, som hun selv beskriver seg. I tillegg mener hun at den judeokristne tradisjonen er  et ”must” å beholde, skal Vesten overleve som sivilisasjon (for å bruke mine egne ord). Vesten har imidlertid på denne grunnvollen - eller symbiosen mellom jødedom og kristendom – nå nærmest dekonstruert seg selv fra å være verdensledende på så mangt til å bli et samfunn som på nye måter synes å trenge noen utenfra som kan hjelpe, for i det hele tatt kunne overleve noen av de ufattelig dramatiske utfordringer som ligger nært forut.    

Verden vil tydelig bli en annen uten et ”sted” i verden hvor den judeokristne ”modellen” legges til grunn, både for moral og vitenskap, - for ikke å nevne filosofi og politikk. Phillips peker på at det var i den judeokristne tradisjon at forutsetningen for vitenskapelig tenkning og videreførende forskning og praksis oppsto.  Den kunne ikke få fortfeste i andre tradisjoner, som f eks den greske. Og aller minst i den islamske tradisjon. Europa og Vesten er i ferd med å kaste vrak på seg selv og undergraver nå systematisk og ja, sogar triumfalistisk, ironisk nok, respekten for rasjonalitet, sannhet og ydmykhet. 

Vi overtas sakte men sikkert  av et overordnet kulturelt paradigme hvor subjektiviteten , relativiteten og det rene nihilistisk maktstrev har overtatt fullstendig og individualismen rår. En strategi som bare kan tape overfor andre mer kollektivistiske kulturer, som f eks den kinesiske og islamske, som i stor grad forakter Vestens solipsisme, hvilket er en direkte følge av at den judeokristne arven nå blir foraktet og vraket, spesielt av de intelektuelle.

Hvordan har det vært mulig at Europa fra å være et israelvennlig paradigme nå har ”utviklet” seg til å bli et jødehatende kontinent, nærmest helt fritt for skrupler og hvor man støtter islam som ideologi samtidig som denne ideologien utrykkelig og så tydelig det går an å bli nettopp vil undergrave de idealene dette israelvennlige paradigme jo nettopp bygget på?

Phillips svarer at det dreier seg om det grunnleggende menneskelige behov for synd, soning og frelse, men uten at Europa nå for tiden bruker disse begrepene, man er blitt hjernevasket av de siste århundrenes anti- judeokristne angrep innefra Europa og Vesten selv. Ideologiene – kommunisme, fascisme, nazisme og ateismen - har fått oss til å glemme hva grunnbegrepene står for, tilbyr og betyr. Det er naturalismen og materialismen som ødelegger oss og skygger for realitetene. Europa har fortrengt sine grunnbegrepers   innhold eller later som om disse er uten realitet eller overhodet ikke eksiterer.  Resultatet er en invertering – eller perversering, vil jeg si - : Man snur opp ned på det hele til det uigjenkjennelige og blir stående tilbake med at det nå er Mennesket som må overta Guds plass og rolle som dommer og Frelser.  

I et slikt paradigme må Vesten – ikke minst av sine egne ”brights” - tillegges all skyld, all synd. Vesten må følgelig påta seg all kritikk og straffeforfølges for sin ondskap og utilstrekkelighet: Amerika er ansvarlig for muslimsk terrorisme. Israel er ansvarlig for palestinsk terror. England er ansvarlig for 7/7. For miljøfanatikere er det industrialiseringen som må ta skylden. For naturalistiske forskere er det religion som bør ta ansvaret. For Vestens intellektuelle er det Israels feil alt sammen. Jøder må følgelig demoniseres, nærmest på islamske premisser. Sett med islamistenes øyne må hele den ikke-islamske verden bære kostnadene. 

Men har ikke Vesten fremdeles overtaket på resten av verden? Fins det ikke en bærekraftig uskyld i Vesten i dag, som frikjenner,  og som kan gi håp – for alle? Neppe blant dagens intellektuelle og vår tids kulturelle og politiske hegemoner, hvis jeg forstår Phillips rett. 

Vesten er blitt kronisk skyldig og må ta alle verdens lidelse på egen kappe, noe som selvfølgelig faller islam lett for brystet. Vestens unnes ingen løslatelse på prøve, men dømmes syndig til evig tid uten noe som helst annet rom for frelse enn det Vestens fiender dikterer. Vestens farligste fiender befinner seg ikke utenfor Vesten, men innenfor, og jo mer muslimsk innvandring, jo tydeligere og sterkere blir nettopp denne indre fiende, dag for dag, måned for måned, år for år. Slik jeg tolker det.

En indre fiende av Vesten som på ingen måte betraktes – av visse maktmennesker i høye posisjoner og i brede lag av den intellektuelle befolkning - som en fiende, men tvert imot som en befrier og frelser er Vitenskapen og  ateismen. Her trekker Phillips frem Richard Dawkins, som jeg ikke trenger å beskrive nærmere, ”gutten med ”memene” som ikke vitenskapelig kan bekrefte at de eksiterer, men som likevel tror av hele ”sitt hjerte”, nettopp på dem. (Han synes ikke å oppfatte at han er overtroisk). 

Dawkins er vår tide gnostiker ”par excellens” skriver Phillips, og jeg er enig. Han tror han besitter en spesialkunnskap som bare få eller ingen bortsett fra ham selv og hans få disipler er blitt utvalgt – av ette eller annet – til å ha og forvalte. Han anser Gud som et monster og gudstro som et skadelig og sykeliggjørende virus, et fenomen som må utryddes, nærmest koste hva det koste vil, ikke minst  av Dawkins egen selvrettferdighet og i egne øyne moralske høyverdighet.    

Dawkins har jo ingen Gud og må derfor ha en moral som overgås Guds moral. Og denne moral skal gjelde for alle, (gjennom konvensjoner eller ikke?). Dawkins må derfor gjøre Gud slem og seg selv snill, en høyst pueril forestilling og like latterlig som gjennomskuelig for folk som er trygt forankret nettopp i den judeokristne arv, slik Mellanie Phillips er, (og takk for det). Det syn at vitenskap bygget på erfarings mens metafysikk bygget på spekulasjon bør for lengst være forlatt, mener Phillips og referer til Popper som igjen påpeker det faktum at moderne fysikk er høyst spekulativ. 

Mange fysikere og matematikere i dag forutsetter at det finnes en supranatural verden, en verden utenfor det materielle, mens biologer synes helt ute av stand til å akseptere dette. Dette kommer kanskje av at biologer faktisk ER naturalister: De forholder seg til hva de kan se av levende organismer i verden og dette er alt de ser … Slik jeg tolker dette er det ikke langt fra at Phillips sier at disse biologene faktisk lider av kognitiv svikt. De mangler tros-evne, evne til å se under eller over, evne til faktisk å forholde seg til det som ikke sees. En evne man som judeokristen forutsettes å ha, som en gave fra Gud, kan man si. Det kreves med andre ord en slags form for intelligens for å kunne tro …

I tillegg kommer selvsagt den stadig mer krevende "frigjøring" (eller forløsning?) av alt erotisk, til fortrengelse av og tilintetgjørelse av selve grunntanken i spesielt kristendommen om den agapiske kjærlighet, den uforbeholdne kjærlighet som ikke krever gjerninger – eller strev (jihad), den kjærlighetsfrihet man ikke kan tvinges inn i og som står i motsetning til  Rousseaus vilje til å ”tvinge til frihet”.  En tvang som manifisterte seg ikke bare med kommunismen og fascismen – som begge vill frigjøre mennesket ved å omskape det med tvang – men som nå manifisterer seg under mange forskjellige masker og navn i dagens moderne undergangsamfunn.

Phillips bok fortjener selvfølgelig en mye lengre og bredere og dypere omtale enn denne lille anmeldelse. Den er spekket med informasjon, sitater og dagsaktuell analyser og glemmer ikke det historiske perspektiv. Ikke på svært lenge har jødehatet i Vesten vært større, mer sammensatt og globalt-systematisk og farligere enn i dag.